Moden debut

Anmeldelse av Magne Johnsen, Groove.no, publisert: 15.10.2010

Med tekster fra eget kammer dykker låtskriveren i levd liv, og kommer til overflaten med blå tristesse, mørke gjenferd og sanger for natten.

Arne Brændeland er stor fan av så vel Rolling Stones som Dead Moon, og er en ivrig konsertgjenger når rock står på menyen. I en alder av 60 holder Tromsø-mannen ennå koken, noe hans ferske debutalbum også viser, selv om utagerende rock der er tonet ned til fordel for tekstlyrikk på morsmålet og blåfargede toner for natten. Med tekster fra eget kammer dykker den modne albumdebutanten i levd liv, og kommer til overflaten med ensom tristesse, mørke gjenferd og personlige nattsanger – som sidestilt med den språklige mesteren Ole Paus (tolkes her med Frøken Julie Synger) holder seg noenlunde flytende hele veien.

Brændeland byr på tolv egne tekster, samt den ene fra Paus, og er også ansvarlig for det musikalske uttrykket. Et uttrykk som med gitar, bass og trommer som basis, varierer fra naken visefolk til gitarbasert rock. I ryggen har låtskriveren veteranene Erling Bjørklund på bass og Tom Arne Steinberg (Tangle Edge) på trommer, samt yngre og fremadstormende Ole André Sjøgren på gitar. De gjør en dugende jobb, selv om jeg nok skulle ønske at trioen i større grad utforsket det mollstemte.

Melankolien er fremtredene, i alle fall litterært, noe musikken i større grad burde utnyttet. Med tekster som beveger seg i mørke kroker hvor dunkel uro og ettertenksomhet råder, burde innpakningen holdt seg i samme spor. Når tempoet økes forsvinner noe av den nakne nerven og rustne kloen som Brændeland på sitt beste klarer å skape.

Et nattsvart tekstunivers blir båret av en stemme som i likhet med den sprukne til Paus, ikke akkurat kan karakteriseres som ren og klar på noen måte. Veterandebutanten byr på seg selv i en drakt av syngende bokmål, noe som fort leder tankene mot Ishavsbyens 70-tallsstjerner, Tobben og Ero, hvor også Ole Paus kan sees som en del av den linken. Og det fungerer greit, noe som også gjelder det vokale uttrykket til låtskriveren, selv om nok stemmen knirker litt her og der. Brædelands røst har helt klart sine begrensninger, men den er personlig og hans egen, og det er jo kanskje vel så viktig.

Å klare å styre unna alle minefeltene som ligger i hjerte/smerte-sjangeren låtskriveren opererer i, er ingen enkel oppgave. Mange går seg vill når de forsøker å sette egne ord på noe tusenvis av andre mer eller mindre har sagt før, men Brændeland vinner på sin personlige tilnærming. Mye fordi han våger å stå fram i naken språklig drakt, mest fordi teksthåndverket både holder mål og er troverdig. I en alder av seksti er det selvsagt ingen grunn å skjule at man har passert den såkalte middagsalderen, men det er heller ingen grunn å lage noe stort poeng ut av dette, noe debutanten behersker tiltross for tematikk i skjæringspunktet mellom pust og tom stillhet, mellom liv og død

Nattsanger For En Hjemløs er et sympatisk debutalbum som neppe vil gjøre Arne Brændeland til folkeeie, uten at den tidligere roadien til Rolling Stones trenger å legge seg ned og gråte av den grunn. Tvert i mot bør han være fornøyd med å ha fått ut en finfin plate, som attpåtil er mastret i legendariske Abbey Road Studios – et sted som også har blitt brukt til innspilling av noen av vinylentusiasten store favoritter. Tøft, noe som i høyeste grad også gjelder det å albumdebutere i såpass voksen alder.

Utgivelsen finnes på CD.